Ã… stole på legen
Norge er kjent for å ha et helsevesen i verdensklassen. Samtidig er vi kjent for lange helsekøer. Men hvor godt er helsevesenet når du virkelig trenger det? Kan du stole på at du får riktig diagnose? Min samboer og jeg fikk nylig testet dette i praksis, da begge ble syke av influensa. Etter at influensaen hadde lagt seg, begynte min samboer å oppleve smerter i armen. Etter et par dager var det så vondt at hun (etter litt mas fra meg) bestemte seg for å gå ned på legevakten på Askøy.
Etter å ha ventet en liten stund, fikk vi snakke med en lege. Uten å i det hele tatt verken spørre om eller undersøke armen, fikk hun beskjed om å ta tre Ibux og to Paracet, og ringe hvis det ikke ble bedre. Jeg synes dette var uholdbart dårlig, men gikk med på at vi skulle forsøke. Timene gikk, men det ble ikke bedre. Hun bestemte seg derfor for å ringe legevakten igjen, men nok en gang fikk hun svar om å ta samme mengde smertestillende, og ringe igjen dagen etter hvis det enda ikke var blitt bedre. Nå synes vi begge to at dette var for dumt, så min samboer bestilte time hos fastlegen dagen etter.
Fastlegen kjente litt på armen hennes, og mente fast bestemt at dette var senebetendelse. Dette til tross for et mystisk utslett som hadde begynt å dukke opp på samme arm. Legen mente utslettet og smertene ikke var relatert,og skrev ut noe medisin mot betendelsen og utslettet. Siden ingen av oss hadde noen grunn til å tvile på legens konklusjon, bestemte vi oss for å prøve behandlingen. Legen hadde jo sagt det var senebetendelse, så da måtte det jo være det. Behandlingen derimot, hjalp ikke.
Det er nå det egentlig begynner å bli interessant. Jeg var en tur innom mamma, og nevnte symptomene til henne. Utslettet, smerten, osv. Allerede før jeg var ferdig å snakke, mente mamma det var snakk om "Helvetesild". Vi sjekket symptomene på internett, og så at alt stemte. Hvorfor hadde ikke legene sett dette? Jeg fikk overtalt min samboer til å gå på legevakten, denne gangen i Bergen. Etter rundt 40 minutter fikk vi snakke med en lege. Han undersøkte armen og utslettene, som nå var begynt å bli blemmer, klødde seg i hodet, og mente det helt klart var snakk om noe problemer med musklene. Utslettet/blemmene omtalte han som forkjølelsessår, og mente vi skulle fortsette samme behandling. Vi sa at vi hadde fått vite at det kanskje kunne være helvetesild. Han mente det ikke kunne være tilfelle, da helvetesild var noe man stort sett bare fikk i ansiktet. Jeg måtte selv forklare ham om symptomene, og det vi hadde lest om på nettet, og han gikk til slutt med på å snakke med en annen doktor.
Etter en ti minutters tid, kom han tilbake, og da hadde pipen en annen lyd. Den andre doktoren mente at dette helt klart var helvetesild. Behandlingen hun hadde fått av fastlegen og som denne legen opprinnelig ville hun skulle fortsette med, ville gjøre helvetesilden værre, så hun måtte slutte med denne behandlingen øyeblikkelig. Hun fikk skrevet ut noe smertestillende og en krem til å ha på blemmene hvis de sprakk.
Endelig fikk hun riktig diagnose, riktig behandling, og er såvidt begynt å bli bedre. Men man kan jo begynne å lure på hvorvidt man kan stole på legene. Hadde det ikke vært for at vi hadde insistert på at legen på legevakten tok feil, ville hun fremdeles gått på feil behandling, som ville gjort henne sykere.
Er det virkelig slik at man ikke kan stole på legene, som kanskje har samfunnets viktigste jobb? Og er det ikke rart at mamma, uten noen medisinsk utdannelse, er flinkere til å stille riktig diagnose enn de tre legene som undersøkte min samboer? For min del er i hvertfall tilliten til helsevesenet betydelig svekket etter dette.
Sist endret: 27. Feb 2016, 19:50